Stridens skönhet och sorg

''Krigens skjønnhet og sorg'' er skrevet av forfatteren Peter Englund, og er utgitt i 2011. Boken består av brev, dagbøker og memoarer som skildrer første verdenskrig gjennom enkeltmenneskets perspektiv. Gjennom boken følger vi nitten personer som forteller om deres mikrohistorie. Hvert kapittel i boken består av hva personene så, opplevde, tenkte og følte gjennom første verdenskrig. Personen jeg har fått i oppgave å fortelle om er Andrej Lobanov-Rostovskij.

Peter Englund

Onsdag 2.september 1914
Andrej Lobanov-Rostovskij var en sapør(en slags militæringeniør) i den russiske hæren og gardeløytnant. Andrej Lobanov-Rostovskij er 22 år gammel og leser uavbrutt franske romaner. Han er velutdannet og faren hans er diplomat. Krigsutbruddet hadde vært en merkelig opplevelse for Andrej Lobanov-Rostovskij. En dag løp han ut i gaten for å lese opphengte telegrammer med andre opphissede mennesker. Opphisselsen hadde nådd et punkt når nyheten om at Beograd hadde blitt skutt. Beograd er Serbias hovedstad. Nyhetene som Lobanov-Rostovskij leste på telegrammet var om skuddet i Sarajevo som Gavrilo Princip stod bak med hjelp av en hemmelig serbisk organisasjon som heter ''den svarte hånd''. Disse skuddene var starten på verdenskrigen. Befolkningen hadde demonstrasjonstog, folk feiret i gatene. Andrej Lobanov-Rostovskij hadde ennå ikke vært i kamp, men opplevde en brann i en liten polsk by. De ny mobiliserte soldatene som marsjerte med Andrej Lobanov-Rostovskij fikk et anfall av spionredsel og opphisselse, og drepte åtte jøder. Samme natt skulle Lobanov-Rostovskijs enhet til fronten. Togene på 1914 manglet intensitet og kjørte med samme hastighet som en sykkel. Det tar dem ett døgn å bare bevege seg to og en halv mil.

Andrej Lobanov-Rostovskij

Tog fra første verdenskrig

Lørdag 24.mars 1917
Blir Lobanov-Rostovskij valgt til å bli offiser av bataljons rådet. Offiserene er som konstitusjonelle monarker, med formelt ansvar, men uten reell makt. Hadde han ikke blitt valgt som offiser ville han ha blitt drept.

Lørdag 6.april 1918
Lobanov-Rostovskij fortsatte sin flukt fra byen Saloniki og videre til Frankrike fordi byen hadde blitt tatt over av bolsjevikene. Lobanov-Rostovskij ble kompanisjef i en bataljon som besto av russere som var villige til å fortsette å kjempe, i russisk uniform men med fransk tjeneste. Lobanov-Rostovskij siterer:

''Bataljonens sjel er i ferd med å bli alvorlig infisert. Ikke så underlig egentlig. For det første er Russland ikke lenger blant de krigførende land: for vel en måned siden undertegnet man den særdeles harde freden i Brest-Litovsk mellom de pressende bolsjevikene og de seierrike tyskerne''

Freden i Brest-Litovsk var en fredsavtale mellom Sentralmaktene og Russland. Avtalen ble undertegnet den 3. mars 1918 i byen Brest-Litovsk. Avtalen gikk ut på at Russland skulle gi fra seg store kvanta olje og korn, samt mengder med krigsviktige materialer som lokomotiver, kanoner og ammunisjon til seierherrene. Russland mister også 34% av sin befolkning, 32% av sitt jordbruksareal, 54% av sine industribedrifter og 89% av sine kullgruver. Avtalen ble undertegner den 3 mars 1918 og førte til at Russland trakk seg ut av første verdenskrig og at Sentralmaktene hadde vunnet østfronten.

Det hadde vært mange bekymringtegn for Lobanov-Rostovskij. Det hadde gått mange anonyme drapstrusler rettet mot generaler som hadde kommandoen over alle russiske tropper i Frankrike. I dag skulle det hele bli satt på spissen. Bataljonen skulle til fronten for første gang. Da Lobanov-Rostovskij gikk til kompaniets oppstillingsplass den morgenen, fikk han vite at soldatene hadde hatt et møte der de hadde besluttet å nekte å forlate leieren. Lobanov-Rostovskij visste ikke hva han skulle gjøre eller hvordan han skulle få med seg 200 fast bestemte soldater til å bli med på fronten, men han visste at han måtte gjøre noe drastisk. Lobanov-Rostovskij holder en liten improvisert tale for soldatene, men soldatene viser ingen forståelse på hvorfor de må til fronten. Han spør soldatene igjen om de er villige til å marsjere til. Svaret kommer enstemmig ''Nei!''. Lobanov-Rostovskij bestemmer seg for å spørre en siste gang, men denne gangen tar han frem revolveren og sikter på de av dem som nekter. Etter en lang stillhet og hjerte i halsen roper en av soldatene til Lobanov-Rostovskij at de ikke har noe imot deres Kaptein. Lobanov-Rostovskij holdt fortsatt revolveren oppe og var fast bestemt på å skyte helt til soldatene ombestemte seg. Så blir det forordnet håndsopptrekning. Kompaniet erklærer seg villig til fronttjeneste.